Hege Rugelsjøen skrev denne
særoppgaven i 1988 som elev ved
Røros Videregående skole. Bilder og
illustrasjoner er satt inn senere. Her deles
oppgaven i to. Den andre delen inneholder flere gatenavn, etterord og
kilder. Her kan du
lese dette...
Bergstaden Røros er på alle måter
en særpreget by. Den er landets eneste virkelige høyfjellsby og ligger
628 m.o.h. Kobbermalmen skapte staden og Hytte lva bestemte stedet.
Johan Falkberget har skrevet at: "Hyttelva er Bergstadens mor, uten
den hadde det ikke vært noen by her oppe på "berget". Vi skylder elva
både vår opprinnelse og vår eksistens.
Røros-historie
Da Røros Kobberverk startet sin
virksomhet i 1644, var det i det nærmeste området 8 - 10 fastboende
familier som sannsynligvis levde av jakt, fiske og jordbruk. En av
disse var malmfinneren Hans Olsen Aasen.
Historien forteller at han var på
jakt i fjellet Storvola, og kom over en flokk med rein. Han skjøt et
dyr, og da de andre reinsdyra ble skremt og sprang, sparket de opp
jorden slik at en skinnende stein kom til syne. Aasen tok steinen og
viste den til den tyske bergmannen Lorentz Lossius, som allerede hadde
funnet malmforekomster i Rauhammern. Men glansen i steinen som Aasen
fant overgikk nok funnet til Lossius. Steinen til Aasen dannet
grunnlaget og utgangspunktet for kobberverkets drift i 333 år.
I 1646 bygde Lorentz Lossius den
første smeltehytta ved Hyttelva, og omkring dette bygget vokste
tettbebyggelsen på Røros opp.
En har ingen sikre opplysninger om
noen bestemt regulering av byen, hverken da den ble grunnlagt eller
senere. Men ser en på et kart over byen, legger en merke til at
sentrumsstrøkene har temmelig rette gater og veter, og at kvartalene
langt på vei er både rettvinklede og regelmessige. Likevel er ikke
byplanen så fast og regelmessig at en kan si at den er planlagt med
passer og linjal av en ingeniøroffiser. En viss regulering fra verkets
side kan nok ha forekommet. Kanskje ble folk påbudt å bygge etter
rette linjer.
Byens langstrakte form kan komme av
retningen på elva og terrengets helling. Også hensynet til
dyrkningsjorda kan ha ført til at folk måtte bygge tettere etter hvert
som folkemengden økte. Verd å nevne er også værforholdene. Ettersom
skogen rundt Bergstaden forsvant (p.g.a. verkets behov for ved) måtte
folk på et annet vis reise ly mot nordavinden og kaldsnoen fra øst ("Rauhåmmårver").
På tross av mulige forskrifter om å
bygge etter rette linjer, er ikke dette fulgt til punkt og prikke. Vi
finner en del uregelmessigheter i bybildet, men bergstaden har fått en
fast form omkring de to hovedgatene. Formen minner mye om de strenge
reglene for byplanlegging i renessansetiden, en rektangulær plan med
parallelle gater og rettvinklede kvartaler (kalles saksisk modell).
Byen blir delt i øst/vest-retningen
av mindre gater, vetene som de blir kalt. Det er verdt å merke seg at
ordet vet som etterledd i gatenavn bare blir brukt i Trondheim og på
Røros. I Trondheim ble vetene opprinnelig brukt for drenering mellom
husene, og i de eldste kildene som nevner vetene på Røros blir de her
og nevnt som "Vandveiter". 
Andre norske byer som ble bygd
under Christian IV's regjeringstid (eks. Kristiansand og Kongsberg) er
også preget av denne saksiske byplanmodellen. Det spesielle med Røros
er at her er avvikene fra regelen mange, og det er dette som skaper
liv i bybildet. Både naturgitte hensyn, praktiske forhold og en viss
tilfeldig forming kan ha vært med på å bryte et mulig tenkt geometrisk
mønster. Nettopp dette gir byen den særegne forma den har i dag, helt
ulikt alle andre byer i verden!
Mange mener at det i den første
tiden bare var ei gate her. Den lokale navneskikken kan tyde på dette.
Folk som bor på Stormoen sier de skal "gå oppi gata". Folk fra bygdene
omkring sier også at de skal "fårrå åt gaten". Ordet gata blir her
brukt som navn på bergstaden, og det blir alltid brukt i entall.
Kjerkgata er den av gatene som er
mest regelmessig. Husrekkene her er rettlinja og gata er like bred
hele veien. Her er også vetene plassert med like mellomrom. Kjerkgata
ble planlagt i sammenheng med kirka. Kirka ruver over hele bybildet,
og den var et slags symbol på verkets makt og storhet på 1700-tallet.
(Verkets eiere betalte byggingen av kirka.) Kjerkgata er stadens
forretningsgate nr. en.
Bergmannsgata var gata for de
kondisjonerte, men også rotekte rørosinger bodde her, og dette gir et
spesielt helhetsbilde av gata. Gata er preget av barokkens tidsalder.
Den har et sammenløpende perspektiv, (= konvergerende perspektiv) som
bringer det som er langt vekk nærmere oss. Står vi øverst i
Bergmannsgata og ser nedover, legger vi merke til dette. Direktørens
bolig, som lå nederst i gata (nåværende Hotellkafeen), virker som den
er nærmere oss og bygningen ser større ut enn den egentlig er.
Direktøren var Bergstadens fremste
mann, og gården og dens plassering er med på å understreke hans makt.
Står vi nederst i Bergmannsgata og ser oppover, gjør det konvergerende
perspektiv at gata ser lengre ut enn den i virkeligheten er.
Gatebredden varierer også fra 24 meter nederst til 7 meter øverst.
Bydelene Haugan, Flanderborg og Bakkan
vokste fram med ei gårdsrekke på hver side av gamle veier.
Byggeskikken i disse områdene representerer mer den lokale
byggeskikken.
Bergstaden Røros har navnet sitt
etter den første gården som lå i dette området: Rørosgård. Den fikk
navn etter elva Røa som kommer fra Røsjøen. Sjøen har nok vært rik på
røye (røe). Gården er plassert ved elvas utløp (os), derav siste del
av navnet.
Røros er også skrevet Røraas.
Kanskje ble navnet en tid forandret og oppkalt etter Hitteraasen (hvor
gården til Hans Olsen Aasen ligger), til ære for malmfinneren. Enkelte
hevder at Røraas-navnet kan komme av at åsen var bekledt med bjørk som
hadde store kuler, også kalt rår. Denne teorien synes å stemme dårlig,
ettersom hverken de første gårdene eller bergstaden ligger på en ås.
I 1673 gjorde den mektige
kammertjeneren til kong Christian IV, Joachim Irgens, et forsøk på å
omdøpe staden til Irgensthal, men forsøket mislyktes.
Innbyggernavnet er rørosing, og på
Røros sier de plassing om en som er fra Bergstaden, og markaing om en
som er fra traktene rundt. Det første innbyggernavnet forteller oss at
i eldre tid brukte folk Plassen som navn på Bergstaden. Det andre
navnet er av de merkeligste vi har innenfor denne navnetypen. En mulig
tolking kan være at ordet er en sammendratt form av "markagarding".
Endel av navna ble sannsynligvis
til i Verkets første periode, slik som Bakkan, Haugan og muligens Flanderborg.
Før den første gatenavnkomiteen ble
nedsatt, har veier, gater og veter blitt benevnt med naturlige navn
som folk brukte i dagligtalen. Den første gatenavnkomiteen ble nedsatt
i 1920-åra, etter forslag fra Røros Mållag, og besto av 4 – 5
medlemmer. Foruten opphold under krigen, har vi hatt en egen
gatenavnkomite inntil for 2 år siden. Da ble dette arbeidet lagt under
hovedutvalg for kirke, kultur og fritid. Utvalget kommer med forslag,
og formannskapet fatter vedtak.
I de to siste årene har det ikke
vært behov for å sette nye stedsnavn, men når det blir aktuelt, vil
hovedutvalget ta kontakt med medlemmer fra de gamle komiteer, da en
synes det er viktig å velge "rette" navn, i tråd med den tradisjon som
er opparbeidet. På Røros er vi heldigvis spart for navn som "Elgstien"
og "Kløverveien"!
Kjerkgata
Kjerkgata har også hatt to andre
navn. På folkemunne hette den og heter fortsatt hos gamle folk: "Litjgata".
Fram til 1920-åra var navnet Kirkegaden. Ved slutten av 1920-åra var
det gatedåp, og da fikk gata sitt nåværende navn. I 1963 var det ny
gatedåp, og det ble en del stridigheter om valg av navn på de to
hovedgatene. Flertallet i gatenavnskomiteen mente at Kjerkgata burde
beholde sitt opprinnelige navn, fordi dette hadde festet seg hos
folket. Derimot mente mindretallet at gata burde hete Peder Hiortsgata,
fordi "de menn som er opphavet til samfunnet her oppe på fjellet først
og fremst bør minnes. Kjerkgata burde hete Peder Hiortsgata fordi gata
fører opp til "Bergstadens Ziir" som er Peder Hiorts stolte verk,
sammen med opprettelsen av Hiorts stiftelse. Dessuten har han selv
bodd i denne gata som også fører til Hiorts kapell. Vi finner det
naturlig at navnet til en så markant personlighet i vår historie blir
knyttet til en av hovedgatene, og da nettopp denne”.
Johan Falkberget skrev et brev til
navnekomiteen der han støttet mindretallet. Han skrev bl.a. at "alle
byer har en kirkegate, navnet er så og si kollektivt". Dessuten mente
han det var galt å si at Kirkegaden var dens opprinnelige navn, fordi
navnet ble til da den første kirka ble bygd. Bergstadens aller eldste
stedsbetegnelse var "Plassen". Folk sa de skulle "åt Plassa". Han
poengterte også at navnet Kjerkgata ikke hadde festet seg blant folk,
for i dagligtalen sa en Litjgata. Falkberget mente at Peder Hiort, som
var en så betydningsfull historisk person for Røros, burde få en
større gate kalt opp etter seg.
Mindretallet i gatenavnskomiteen
med støtte fra Johan Falkberget, fikk ikke gjennomslag for sitt
forslag. Gata ble hetende Kjerkgata, som er en omskrivelse av Kirkegaden til rørosdialekten. Det er jo naturlig at gata med kirka
heter Kjerkgata, men som Falkberget skrev, er navnet vanlig mange
steder. Kanskje burde den i stedet ha fått navnet Peder Hiortsgata?
Bergmannsgata
Navnet er knyttet til yrkestittelen
bergmann. I likhet med Kjerkgata har Bergmannsgata hatt andre navn opp
gjennom tidene. Det opprinnelige navnet var Hyttgata, fordi den førte
opp til smeltehytta. På folkemunne blir gata kalt Storgata. Ved
navnedåpen i 1920-åra stemte kommunestyret for at gata skulle hete
Bergmannsgata i stedet for Hyttgata. Etter stridighetene om
hovedgatenes navn i 1963 ble gata fortsatt hetende Bergmannsgata.
Mindretallet i navnekomiteen mente
at gata burde hete Lorentz Lossiusgata, fordi den er Bergstadens
hovedgate, og at det er en forpliktelse at Bergstadens grunnlegger og
kobberverkets første direktør fikk navnet sitt knyttet til denne.
Bergmannsgata var i første rekke
den gata der de kondisjonerte bodde, slike som verkets direktør, berg-
og proviant-skrivere, partisipanter, jurister, prest og lege, men også
en blanding av folk fra forskjellige sosiale lag av rotekte
rørosinger. Denne bostrukturen har gitt Bergmannsgata sitt helt
spesielle preg.
Johan Falkberget støttet også
mindretallet i navnekomiteen ved navnevalg for Bergmannsgata. I sitt
brev til komiteen tok han opp spørsmålet om hvorfor akkurat denne gata
skulle hete Bergmannsgata. "Det har jo ikke bodd flere hytte- og
gruvearbeidere her enn i de andre gatene". Gata burde hete Lorentz
Lossiusgata, for han var gatens opprinnelige far. "Vi hadde vel ikke
hatt noen Bergstad uten han", skrev Falkberget.
Flere gatenavn, etterord
og kilder |
kan du
lese her...
Oppdatert
22.12.13.
© Gunnar Rugelsjøen
|