Hege Rugelsjøen skrev denne særoppgaven i 1988 som elev ved Røros Videregående skole. Bilder og illustrasjoner er satt inn senere. Her deles oppgaven i to. Den andre delen inneholder flere gatenavn, etterord og kilder. Her kan du lese dette...

Bergstaden Røros er på alle måter en særpreget by. Den er landets eneste virkelige høyfjellsby og ligger 628 m.o.h. Kobbermalmen skapte staden og Hyttelva bestemte stedet. Johan Falkberget har skrevet at: "Hyttelva er Bergstadens mor, uten den hadde det ikke vært noen by her oppe på "berget". Vi skylder elva både vår opprinnelse og vår eksistens.

Røros-historie

Da Røros Kobberverk startet sin virksomhet i 1644, var det i det nærmeste området 8 - 10 fastboende familier som sannsynligvis levde av jakt, fiske og jordbruk. En av disse var malmfinneren Hans Olsen Aasen. 

Historien forteller at han var på jakt i fjellet Storvola, og kom over en flokk med rein. Han skjøt et dyr, og da de andre reinsdyra ble skremt og sprang, sparket de opp jorden slik at en skinnende stein kom til syne. Aasen tok steinen og viste den til den tyske bergmannen Lorentz Lossius, som allerede hadde funnet malmforekomster i Rauhammern. Men glansen i steinen som Aasen fant overgikk nok funnet til Lossius. Steinen til Aasen dannet grunnlaget og utgangspunktet for kobberverkets drift i 333 år.

I 1646 bygde Lorentz Lossius den første smeltehytta ved Hyttelva, og omkring dette bygget vokste tettbebyggelsen på Røros opp. 

En har ingen sikre opplysninger om noen bestemt regulering av byen, hverken da den ble grunnlagt eller senere. Men ser en på et kart over byen, legger en merke til at sentrumsstrøkene har temmelig rette gater og veter, og at kvartalene langt på vei er både rettvinklede og regelmessige. Likevel er ikke byplanen så fast og regelmessig at en kan si at den er planlagt med passer og linjal av en ingeniøroffiser. En viss regulering fra verkets side kan nok ha forekommet. Kanskje ble folk påbudt å bygge etter rette linjer.

Byens langstrakte form kan komme av retningen på elva og terrengets helling. Også hensynet til dyrkningsjorda kan ha ført til at folk måtte bygge tettere etter hvert som folkemengden økte. Verd å nevne er også værforholdene. Ettersom skogen rundt Bergstaden forsvant (p.g.a. verkets behov for ved) måtte folk på et annet vis reise ly mot nordavinden og kaldsnoen fra øst ("Rauhåmmårver").

På tross av mulige forskrifter om å bygge etter rette linjer, er ikke dette fulgt til punkt og prikke. Vi finner en del uregelmessigheter i bybildet, men bergstaden har fått en fast form omkring de to hovedgatene. Formen minner mye om de strenge reglene for byplanlegging i renessansetiden, en rektangulær plan med parallelle gater og rettvinklede kvartaler (kalles saksisk modell).

Byen blir delt i øst/vest-retningen av mindre gater, vetene som de blir kalt. Det er verdt å merke seg at ordet vet som etterledd i gatenavn bare blir brukt i Trondheim og på Røros. I Trondheim ble vetene opprinnelig brukt for drenering mellom husene, og i de eldste kildene som nevner vetene på Røros blir de her og nevnt som "Vandveiter". 

Andre norske byer som ble bygd under Christian IV's regjeringstid (eks. Kristiansand og Kongsberg) er også preget av denne saksiske byplanmodellen. Det spesielle med Røros er at her er avvikene fra regelen mange, og det er dette som skaper liv i bybildet. Både naturgitte hensyn, praktiske forhold og en viss tilfeldig forming kan ha vært med på å bryte et mulig tenkt geometrisk mønster. Nettopp dette gir byen den særegne forma den har i dag, helt ulikt alle andre byer i verden!

Mange mener at det i den første tiden bare var ei gate her. Den lokale navneskikken kan tyde på dette. Folk som bor på Stormoen sier de skal "gå oppi gata". Folk fra bygdene omkring sier også at de skal "fårrå åt gaten". Ordet gata blir her brukt som navn på bergstaden, og det blir alltid brukt i entall.

Kjerkgata er den av gatene som er mest regelmessig. Husrekkene her er rettlinja og gata er like bred hele veien. Her er også vetene plassert med like mellomrom. Kjerkgata ble planlagt i sammenheng med kirka. Kirka ruver over hele bybildet, og den var et slags symbol på verkets makt og storhet på 1700-tallet. (Verkets eiere betalte byggingen av kirka.) Kjerkgata er stadens forretningsgate nr. en.

Bergmannsgata var gata for de kondisjonerte, men også rotekte rørosinger bodde her, og dette gir et spesielt helhetsbilde av gata. Gata er preget av barokkens tidsalder. Den har et sammenløpende perspektiv, (= konvergerende perspektiv) som bringer det som er langt vekk nærmere oss. Står vi øverst i Bergmannsgata og ser nedover, legger vi merke til dette. Direktørens bolig, som lå nederst i gata (nåværende Hotellkafeen), virker som den er nærmere oss og bygningen ser større ut enn den egentlig er. 

Direktøren var Bergstadens fremste mann, og gården og dens plassering er med på å understreke hans makt. Står vi nederst i Bergmannsgata og ser oppover, gjør det konvergerende perspektiv at gata ser lengre ut enn den i virkeligheten er. Gatebredden varierer også fra 24 meter nederst til 7 meter øverst.

Bydelene Haugan, Flanderborg og Bakkan vokste fram med ei gårdsrekke på hver side av gamle veier. Byggeskikken i disse områdene representerer mer den lokale byggeskikken. 

Bergstaden Røros har navnet sitt etter den første gården som lå i dette området: Rørosgård. Den fikk navn etter elva Røa som kommer fra Røsjøen. Sjøen har nok vært rik på røye (røe). Gården er plassert ved elvas utløp (os), derav siste del av navnet.

Røros er også skrevet Røraas. Kanskje ble navnet en tid forandret og oppkalt etter Hitteraasen (hvor gården til Hans Olsen Aasen ligger), til ære for malmfinneren. Enkelte hevder at Røraas-navnet kan komme av at åsen var bekledt med bjørk som hadde store kuler, også kalt rår. Denne teorien synes å stemme dårlig, ettersom hverken de første gårdene eller bergstaden ligger på en ås.

I 1673 gjorde den mektige kammertjeneren til kong Christian IV, Joachim Irgens, et forsøk på å omdøpe staden til Irgensthal, men forsøket mislyktes.

Innbyggernavnet er rørosing, og på Røros sier de plassing om en som er fra Bergstaden, og markaing om en som er fra traktene rundt. Det første innbyggernavnet forteller oss at i eldre tid brukte folk Plassen som navn på Bergstaden. Det andre navnet er av de merkeligste vi har innenfor denne navnetypen. En mulig tolking kan være at ordet er en sammendratt form av "markagarding".

Endel av navna ble sannsynligvis til i Verkets første periode, slik som Bakkan, Haugan og muligens Flanderborg.  

Før den første gatenavnkomiteen ble nedsatt, har veier, gater og veter blitt benevnt med naturlige navn som folk brukte i dagligtalen. Den første gatenavnkomiteen ble nedsatt i 1920-åra, etter forslag fra Røros Mållag, og besto av 4 – 5 medlemmer. Foruten opphold under krigen, har vi hatt en egen gatenavnkomite inntil for 2 år siden. Da ble dette arbeidet lagt under hovedutvalg for kirke, kultur og fritid. Utvalget kommer med forslag, og formannskapet fatter vedtak. 

I de to siste årene har det ikke vært behov for å sette nye stedsnavn, men når det blir aktuelt, vil hovedutvalget ta kontakt med medlemmer fra de gamle komiteer, da en synes det er viktig å velge "rette" navn, i tråd med den tradisjon som er opparbeidet. På Røros er vi heldigvis spart for navn som "Elgstien" og "Kløverveien"!

Kjerkgata

Kjerkgata har også hatt to andre navn. På folkemunne hette den og heter fortsatt hos gamle folk: "Litjgata". Fram til 1920-åra var navnet Kirkegaden. Ved slutten av 1920-åra var det gatedåp, og da fikk gata sitt nåværende navn. I 1963 var det ny gatedåp, og det ble en del stridigheter om valg av navn på de to hovedgatene. Flertallet i gatenavnskomiteen mente at Kjerkgata burde beholde sitt opprinnelige navn, fordi dette hadde festet seg hos folket. Derimot mente mindretallet at gata burde hete Peder Hiortsgata, fordi "de menn som er opphavet til samfunnet her oppe på fjellet først og fremst bør minnes. Kjerkgata burde hete Peder Hiortsgata fordi gata fører opp til "Bergstadens Ziir" som er Peder Hiorts stolte verk, sammen med opprettelsen av Hiorts stiftelse. Dessuten har han selv bodd i denne gata som også fører til Hiorts kapell. Vi finner det naturlig at navnet til en så markant personlighet i vår historie blir knyttet til en av hovedgatene, og da nettopp denne”.

Johan Falkberget skrev et brev til navnekomiteen der han støttet mindretallet. Han skrev bl.a. at "alle byer har en kirkegate, navnet er så og si kollektivt". Dessuten mente han det var galt å si at Kirkegaden var dens opprinnelige navn, fordi navnet ble til da den første kirka ble bygd. Bergstadens aller eldste stedsbetegnelse var "Plassen". Folk sa de skulle "åt Plassa". Han poengterte også at navnet Kjerkgata ikke hadde festet seg blant folk, for i dagligtalen sa en Litjgata. Falkberget mente at Peder Hiort, som var en så betydningsfull historisk person for Røros, burde få en større gate kalt opp etter seg. 

Mindretallet i gatenavnskomiteen med støtte fra Johan Falkberget, fikk ikke gjennomslag for sitt forslag. Gata ble hetende Kjerkgata, som er en omskrivelse av Kirkegaden til rørosdialekten. Det er jo naturlig at gata med kirka heter Kjerkgata, men som Falkberget skrev, er navnet vanlig mange steder. Kanskje burde den i stedet ha fått navnet Peder Hiortsgata?

Bergmannsgata

Navnet er knyttet til yrkestittelen bergmann. I likhet med Kjerkgata har Bergmannsgata hatt andre navn opp gjennom tidene. Det opprinnelige navnet var Hyttgata, fordi den førte opp til smeltehytta. På folkemunne blir gata kalt Storgata. Ved navnedåpen i 1920-åra stemte kommunestyret for at gata skulle hete Bergmannsgata i stedet for Hyttgata. Etter stridighetene om hovedgatenes navn i 1963 ble gata fortsatt hetende Bergmannsgata.

Mindretallet i navnekomiteen mente at gata burde hete Lorentz Lossiusgata, fordi den er Bergstadens hovedgate, og at det er en forpliktelse at Bergstadens grunnlegger og kobberverkets første direktør fikk navnet sitt knyttet til denne.

Bergmannsgata var i første rekke den gata der de kondisjonerte bodde, slike som verkets direktør, berg- og proviant-skrivere, partisipanter, jurister, prest og lege, men også en blanding av folk fra forskjellige sosiale lag av rotekte rørosinger. Denne bostrukturen har gitt Bergmannsgata sitt helt spesielle preg. 

Johan Falkberget støttet også mindretallet i navnekomiteen ved navnevalg for Bergmannsgata. I sitt brev til komiteen tok han opp spørsmålet om hvorfor akkurat denne gata skulle hete Bergmannsgata. "Det har jo ikke bodd flere hytte- og gruvearbeidere her enn i de andre gatene". Gata burde hete Lorentz Lossiusgata, for han var gatens opprinnelige far. "Vi hadde vel ikke hatt noen Bergstad uten han", skrev Falkberget.

kan du lese her...

Oppdatert 22.12.13. © Gunnar Rugelsjøen